Forsking og bygdeutvikling

Bjørn Egil Flø og Jostein Vik ved Norsk senter for bygdeforsking har i haust invitert til debatt om bygdeforsking og –utvikling her til lands. I Dagens Næringsliv 01.10.09 fyrer Flø laus mot ’middelklassebygda’ og alle som driv bygdeutvikling for det han kallar ein ’kulturkonsumerande middelklassemarknad’. Flø er, slik eg oppfattar han, særleg kritisk til korleis forskarar diskuterer denne utviklinga, og meiner at både bygdeutviklarar og –forskarar har forlese seg på ’kryptiske postmoderne teoriar’. Forskarane er mindre kritiske til bygdeutviklingsprosjekta dei studerer enn dei burde vere, og for opptekne av kultur som grunnlag for verdiskaping på bygda. Kombinert med ei elitistisk orientering, inneber dette i neste instans at bygdeforskinga anbefalar etablerarar og gründerar å tilby ’middelklassesymbol mest ingen er nemneverdig interesserte i’. Forskarane kastar såleis blår i augo på bønder og bygdeutviklarar som elles kunne ha satsa på noko meir berekraftig enn kortreist mat og norsk natur. Implisitt i dette argumentet ligg det at den norske middelklassen ikkje etterspør (nok av) det forskarane påstår me er opptekne av her til lands; mjuke ostar og flotte naturopplevingar i den rurale idyllen.
..........Den andre delen av argumentet til Flø er av meir generell og prinsipiell interesse. Han hevdar at det i dag er ei stor grad av gjensidig tilknyting mellom forskarar, brukarar av forskinga og prosjektmakarane. Dette er ei viktig årsak til at forskarane i for lita grad stiller seg kritiske til utviklinga innanfor bygdeutviklingsfeltet, hevdar han.
..........Jostein Vik går i Nationen 07.11.09 Flø i møte, og uttalar seg først og fremst på bakgrunn av kunnskap om den landbrukstilknytte næringsutviklinga. Han hevdar at forskarane ikkje konsumerer postmoderne teori i eit omfang som medfører problem – snarare tvert om. Dagens forskingsfinansiering har eitt overordna problem; oppdragsforskarar har i altfor lita grad kapasitet (tid!) til å oppdatere seg på teori. Meir kritisk postmoderne teori ville dessutan venteleg ha retta merksemda mot bygde- og matdiskursane sine maktaspekt, noko Flø også etterlyser, hevdar Vik. Dei fleste av dei knappe 60% av bøndene som har tilleggsnæringar driv verksemder som leigekøyring, snøbrøyting, vedhogst, tømrararbeid og grøn omsorg. Mindre enn 5% av bøndene driv eiga vidareforedling av mat, som til dømes produksjon av spekepølser og mjuke ostar. Symbolproduksjonen ser altså ikkje ut til å rå grunnen åleine i norske bygder. Vik understrekar forresten at det også er eit ope spørsmål i kva grad det er lurt/dumt å rette seg mot middelklassen, som vel etter kvart omfattar mange av oss…
..........Ein ting er at bygdeforskarane kan hende faktisk tek feil, og at dette skuldast overkonsumering av postmoderne teori. Den andre delen av argumentet til Flø er likevel langt verre. Gjensidig tilknyting mellom forskarar, brukarar av forskinga og prosjektmakarane gjer forskarane lite kritiske. Slike bindingar fører med seg forskingsetiske problemstillingar som forskingsinstitutta bør vere særs medvitne i kampen om lokale, regionale og nasjonale oppdragskroner. Forskingsmiljøa fungerer i eit samspel med oppdragsgjevarane og samfunnet rundt. Dei som finansierer forsking ynskjer gjerne å få noko att. Går oppdragsforskarar brukarane sitt ærend, og vil forskarar i for stor grad gje oppdragsgjevarane svaret dei vil ha? Ligg det i korta at me arbeider for vindkraft når me forskar på vilkår for, og ringverknader av, vindkraftutbygging? Driv forskinga innanfor geoturisme og opplevingar av lokal eigenart eigenleg marknadsføring av reiselivet i Sogn og Fjordane?
..........Særleg bygdeforskinga har vore skulda for å vere grunnleggjande normativ, i positiv tyding. Forskinga vil medverke til å utvikle bygdene og distrikta, og då kan det bli for lite plass for det kritiske blikket som Flø etterlyser og representerer. Eg er likevel samd med Jostein Vik i at forskinga korkje bør drive svartmåling eller overoptimistisk 'gladkonstruktivisme' for bygd og utkant. Forskinga bør streve etter å studere nyansar og vilkår for utvikling (og ja; avvikling) i distrikta med eit kritisk blikk. Men: Det er viktig å diskutere, og forske på, potensialet i dei ulike marknadane som nye næringar i distrikta rettar seg mot. Utvikling skjer der fleire ser moglegheiter ilag! 

Haust i New York

I wanna wake up in a city that never sleeps… Ei kjend strofe sunge av Frank Sinatra surrar faktisk i hovudet med eg gnir den litt urolege svevnen ut av augo 05.27 på Milford Plaza Hotel ved Times Square. Eg vert liggjande og berre vente på at morgonen skal kome. Etter snart fem døger i USA, merkar eg at det framleis er ein god porsjon jetlag att i skrotten. Likevel er eg fast bestemt på å starte New York-opphaldet med ein treningstur i Central Park. Fram med kartet for å vere på den sikre sida. Planen er å fylgje 7th Avenue oppover til 59th Street ved Columbus Circle. Frå hjørnet sørvest i parken skal eg fylgje ei blanding av grus- og asfaltstiar nordover til eg rundar den vesle innsjøen med det overkomelege namnet The Lake. 
  

På med treningsklede og hanskar, og av garde 07.05 på fyrste treningsturen utandørs etter at eg landa i USA. To 40-minuttarar på tredemølle på Hyatt Regency Hotel i Washington DC har så langt utgjort all fysisk fostring. Det er difor perfekt med ein kombinert bli-kjend- og treningstur i byn no. Vel passert porten ved Columbus Circle, kjenner eg at det er haust i New York. Lufta er morgonkald sjølv om sola byrjar kikke ned mellom høghusa. Lauv i alle fargar dekkar stiane eg spring på. Eg stirer på små og store, gamle og unge, seine og raske, ljose og mørke, dongeri og treningsklede, joggevogn og sykkel, ja, her er nærast alt ein kan tenkje seg av folk på farten. Men her er god plass til dei alle, slær det meg. Oss alle. Central Park ber preg av at New York Marathon gjekk i går. Eit stort mannskap held på med rydding og nedrigging av løypeskilt, salsboder, tribunar og eg veit ikkje kva. Greitt å springe her i dag, merkar eg. Og ikkje i går.

..........Turen til USA starta sist tysdag. Flyreisa gjekk til Washington DC, via Dublin og Boston, for å delta på ein forskarkonferanse som ber namnet Society for Social Studies of Science. Ein god kollega på NTNU i Trondheim inviterte tidlegare i år både meg og andre kollegaer med. Eg var ikkje sein å be. Etter eit tettpakka konferanseprogram i hovudstaden, er det no altså duka for blanke fridagar i NYC. Planlegginga har vore så som så, men ei vitjing til utsikta i 86. etasje i Empire State Building, fridomsgudinna på Liberty Island, Madison Square Garden – og obligatorisk middag og t-skjortehandling på Hard Rock Café skal gjennomførast dei neste dagane. Og så er det på sin plass med ei roleg økt på kafé og i bokhandel, med e-postlesing og kanskje litt kortskriving til vener og kjende heime. Kanskje.
..........Dette er fyrste møtet mitt med New York, og eg må vedgå at eg er overvelda. Eit ufatteleg syn møtte meg og ein gjeng skotske studentar (som eg tilfeldigvis kom saman med ut frå bagasjebandet på Kennedy International Airport) då drosja vår kryssa brua over East River og køyrde inn på Manhattan. Skyskraparane steig til værs, fleire og høgare enn eg hadde førestilt meg. Morten Harket si røyst dukka uunngåeleg opp i hovudet. A chance of a lifetime to see new horizons. On the front page a black and white picture of Manhattan Skyline… 
..........På veg nedover att etter rundturen i Central Park passerer eg både Trump Tower og Rockefeller Center, og byen har for alvor vakna no. Dresskledde på veg til kontoret med kaffi frå Starbucks Coffee Shop i eine neven og pc-veska i hin. Omgrepet 'urbant trøkk' får eit nytt innhald, merkar eg, og det er nesten så eg får kjensla av kaos. Men byen er fascinerande, stor og med mange utrulege bygningar og verdskjende landemerke. Tempoet verkar høgt, og eg kryssar kvar gate nedover mot 42nd Street i lag med hundre andre.
  

Tre dagar i New York gjekk som ein røyk. Og eg kjende ein snev av vemod då eg sat på bussen på veg ut til flyplassen. For byen skil seg ut frå alle andre storbyar eg har vitja. New York er den største byen i USA med over 8,5 millionar innbyggarar. Storbyområdet New York er eitt av dei mest folkerike byområda i verda, med om lag 20 millionar. New York er eit økonomisk og kulturelt knutepunkt, og byen ber verkeleg preg av å vere smeltedigelen der alle er velkomne. Same kva bakgrunn dei har.

..........Tekstmeldingane mine undervegs får fungere som postkort, tenkjer eg - og til dei som ikkje mottok smsar midt på svarte natta medan eg var på tur, kan denne lenkja kanskje vere ein liten smakebit.

  

Memory fuses and shatters like glass 

Mercurial future, forget the past

It's you, it's what I feel

You might have laughed if I told you

You might have hidden a frown

You might have succeeded in changing me

I might have been turned around

It's easier to leave than to be left behind

Leaving was never my proud

Leaving New York, never easy

I saw the light fading out

You find it in your heart, it's pulling me apart

You find it in your heart, change... 

  

Leaving New York, R.E.M (Around the sun, 2004)