Den vakre dialogen

14-åringen kjem heim og vil gjerne ha foreldra med på å sjå James Bond-film. Casino Royale kom i 2006 og er den 21. offisielle Bond-filmen. Sjølv såg eg filmen med 4-5 trivelege Leikangerkarar på Sogndal kino då han kom, og truleg har eg sett alle dei andre òg. Filmen syner Bond sitt fyrste oppdrag, men er presist tilpassa dagens teknologi, reisetempo og alt du trur. Mange flotte destinasjonar verda over vert avlagt vitjing under jakta på ein riking som medverkar til å finansiere terror. På kort tid er me innom Praha, Lahore i Pakistan, Mbale i Uganda, Madagaskar, London, Bahamas, Miami og Venezia. Klart me vil sjå han!

Etter å ha sabotert eit bombeangrep, fer Bond (Daniel Craig) til Montenegro for å freiste å slå Le Chiffre, som fienden heiter (danske Mads Mikkelsen), konkurs under ei vitjing på casinoet. LeChiffre må til slutt sjå seg slegen i eit realt pokerslag med 140 mill. pund i potten. Under oppdraget får James hjelp av MI6-agenten Vesper Lynd (Eva Green). Ho fangar så til dei grader merksemda hans. Og eh, vår. Iallfall den gongen på kinoen i Kulturhuset i Sogndal. Når pokersigeren er vel i hamn, er det tid for middag med sylskarpe og samstundes mjuke og lett sjenerte Lynd.

Det er her me går inn. James får drinken sin, og uttrykkjer nøgd at han er nærast perfekt miksa. Shaken, not stirred, må vite. –You know, I think I’ll call that ’a Vesper’, glepp det or han. –Because of the bitter aftertaste? Vesper spør og verkar usikker i høve korleis ho skal tolke slikt eit kompliment frå James. –No, kjem det kontant, because once you’ve tasted it, that’s all you want to drink. Ho ler kledeleg forlegen og er tydeleg smigra. Han innser at det er best å la det heile vere ein humoristisk kommentar, dog med eit underliggjande og alvorsamt snev. –I thought that was quite a good line, prøver han seg. –It was a very good line! Ho ynskjer no vel at det heile ikkje berre er tull og tøys, sjølvsagt gjer ho inst inne det. –But you’re laughing at it, kjem det herleg anklagande frå James. –Not so much of it as of you, seier ho medan blikka møtest. Stemninga balanserer finfint, og me kosar oss i sofaen. 14-åringen litt flau.

Nokre dagar seinare, etter at James har vore fanga og tøft handsama hjå Le Chiffre, treffest James og Vesper att på eit sjukehus i ekstremt vakre omgjevnadar i Montenegro. James har nokre dagar attom seg i koma. Men kviknar fort til, må vite. Dei snakkar saman med mjuke røyster, og Vesper har tydeleg vore der nokre dagar og venta på at James skulle vakne. –I cannot resist waking you. Ho er letta, men strir med klump i halsen over endeleg å kunne utveksle ord med han – og ikkje berre kviskre til han. Ho held fram: –And everytime I do, you look at me as if you haven’t seen me in years. In a way that makes me feel reborn.

Rekneskapsføraren Mr. Mendel kjem til dei på benken i den vene parken for at James skal stadfeste overføringa av sine nyvunne 140 millionar pund til den britiske regjeringa. Miss Lynd vert overrumpla over at passordet James nyttar nettopp er V-E-S-P-E-R. Og medan ho strir med overveldande kjensler, brest det ei ny demning: -I just want you to know, that if all that was left of you was your smile and your little finger, you’d still be more of a man than anyone I’ve ever met. James let seg vippe av pinnen ein augneblink, og denne gongen er det hans tur til å tøyse det heile bort. Vesper skjønar, og seier resignert: –Hm, you’re not going to let me in there, are you… Det er ikkje naturleg å ha spørjeteikn på slutten av replikken hennar, merkar eg. Andletet uttrykkjer at ho angrar på sin uttalte lidenskap. –You’ve got your armour back on, and that’s that, sler ho fast. Då skjer det. James lenar seg fram, og har tydeleg teke ei avgjerd. –I have no armour left, 'cause you’ve stripped it from me. Det kjem som ein punch i mellomgolvet. –Whatever is left of me, whatever I am, I’m yours. Litt ulikt helten dette, jamen.

James restituerer seg nokre dagar til, og scena ovanfor heng liksom litt i lufta. Vesper pleiar han, og her er eit friminutt i filmen eg sjeldan har sett i ein Bond-film. Vesper har tydeleg dårleg samvit for eitt eller anna, og då James uttrykkjer overrasking over at kompisen Mathis faktisk har samarbeidd med Le Chiffre, spør ho ottefullt om James trur alle i røynda har noko å skjule. –Yes. Everyone. Everyone except you, kjem det kontant. –I wonder if that’s why I love you? Spør han. –You love me? Ho kjenner at dette har ho slett ikkje venta nett no. –Enough to quit and float round the world with you until one of us has to find an honest job. –But you’re serious. Ho kan knapt tru det.

–Like you said, when you do what I do for too long, there won’t be any soul left to salvage. I’m leaving (this job) with what little I have left. Is that enough for you? Vilkårslaus og vakker dialog, må vite. Og verd ein bloggpost, gitt.